Joe Davis

Malus ecclesia: Det eldste Eden / Astrobiological Horticulture / Bombyx chrysopoeia

Joe Davis er en av de mest kjente skikkelsene innenfor biokunsten. Med sitt mylder av ideer, langvarige engasjement i vitenskapelig forskning og karakteristiske enbente skikkelse, lar han seg merke hvor enn han går. Nå kommer han til Article med hele tre av sine nye verk: Malus ecclesia: Det eldste Eden, Astrobiological Horticulture og Bombyx chrysopoeia. 

MALUS ECCLESIA: DET ELDSTE EDEN
Hva er kunnskap? Er kunnskap noe godt eller ondt? Hvordan bør den brukes? Disse spørsmålene har fulgt mennesker gjennom årtusener, og ideen om kunnskapens tre og menneskets fall går igjen i mange kulturer. Joe Davis har med Malus ecclesia gått inn i disse problemstillingene. Han har tatt del i sekvenseringen av selveste ureplet, villeplet Malus sieversii, og forsøker nå sammen med kollegaer ved Harvard University å skape en eplevariant som inneholder den mest brukte informasjonen fra det engelskspråklige Wikipedia. På Article 2016 presenteres den første versjonen av Malus ecclesia, hvor en eple-plantekultur inneholder den eldste varianten av myten om treet og slangen, den sumeriske skapelseshistorien, i genetisk kode. 

I denne serien skaper de en ny type kunnskapens tre, gjennom å kode om informasjon vårt samfunn anser som viktig til DNA, og lagre dette i et ekte epletre. Det lille epletreet reiser dermed spørsmål om hvilken type kunnskap vi anser som viktig, hvordan vi forholder oss til informasjon, kunnskap og visdom, og hvilken vei vi bør gå i fremtiden.

ASTROBIOLOGICAL HORTICULTURE: microbiell "av-utryddelse"
Astrobiological Horticulture utforsker ideen om å skape organismer som kunne overleve i de kalde saltløsningene på Mars. Joe Davis og samarbeidspartnerne hans prøver å gjøre dette ved å gjenopplive eldgamle mikroorganismer, opp mot 400 millioner år gamle. Organismene har vært fanget, og dermed bevart, i saltkrystaller. Nå har de blitt satt fri og fått nytt liv gjennom kunstnerens prosjekt. Både i vitenskapen og i kunsten finnes drømmer om et univers fullt av liv. Det å skape de første ”blomstene” til en enorm hage av planeter er et logisk uttrykk for målet om å bringe liv til hele verdensrommet.

BOMBYX CHRYSOPOEIA
Joe Davis, i samarbeid med Tara Gianoulis og Mariko Kasuya ved Harvard Genetics og Hideki Sezutsu ved det japanske National Institute of Agrobiological Sciences i Tsukuba, Japan.

I Bombyx chrysopoeia har Davis, Gianoulis, Kasuya og Sezutsu skapt genetisk modifiserte silkeormer (Bombyx mori). Disse silkeormene kan produsere silke som inneholder silikatein, et biomineraliserende protein hentet fra svampen Tethya aurantia. Svampen bruker silikatein når den former endoskjelettet sitt av silikater (glass) fra kiselsyre, den vanligste formen for oppløselig silikat i sjøvann. I silkeormene er genet for silikatein kombinert med et gen for fibroin, som er hovedproteinet i silke. Gruppen utnytter det faktum at silikatein er et promiskuøst protein, og vil ta opp i seg andre metaller om det ikke finnes silikater i omgivelsene. Det transgenetiske silkematerialet behandles først for å fjerne rester av metall, så blir det utsatt for løsninger av tungmetaller. Resultatet blir at de transgenetiske silkefibrene inkorporerer utvalgte metaller, som gull eller platina. Med denne metoden kan mange andre metaller og metallforbindelser nå settes inn i silikateinisert silke for å skape fibre med nye materialegenskaper både for kunst og vitenskap. Disse kan ha mange bruksområder. I et eksempel forutser Davis muligheten av at genetisk modifisert silke kunne brukes for å suge opp radionuklider og andre biprodukter av atomreaktoreksplosjoner ved ulykkessteder som Tsjernobyl og Fukushima. Samtidig minner ideen om silkeormer som kan gis evnes til å spinne silke med gull om historier fra legendene, som strekker seg langt tilbake i tid. Kunst kan bringe drømmer frem i lyset, og slik sett bringer disse silkeormene tankene til et annet fint stoff, vevd av drømmenes materiale. 

Alle verkene er på Article produsert med assistanse fra forsker Paul Reginato, Wyss Institute, Harvard.


Joe Davis vokste opp i de amerikanske Sørstatene. Under kunstutdannelsen ved Mt Angel College i Oregon brukte han laserskjæring som ny skulpturell metode. I 1976 signerte Davis den første romsondeavtalen med NASA om å fly en kunst-last på en romsonde, og i 1980 var han den første uten vitenskapelig bakgrunn som foredro for Goddard Spaceflight Centers ingeniørforsamling. Tidlig i 1980-årene var han foreleser i arkitektur ved MIT Center for Advanced Visual Studies. I 1986 skapte Davis verdens første genetisk manipulerte kunstverk, og han organiserte de kraftigste og mest langvarige radarsignalene som noensinne har blitt sendt ut i verdensrommet. I 1989 ble han medlem av Alexander Richs laboratorium ved MIT, hvor han er ansett for å ha grunnlagt nye forskningsfelt i krysningspunktet mellom kunst og biologi. Han festet fiskestenger og små fiskekroker til mikroskopene sine og utviklet andre lekne instrumenter som kunne bestemme audiosignaturer fra mikroorganismer. Hans ”DNA-programmeringsspråk” for å sette inn poetiske tekster og grafiske symboler i levende organismer er sitert i vitenskapelige artikler. I 2010 begynte han å arbeide i laboratoriet til George Church ved Harvard, og kalles for “Artist Scientist” (kunstner-forsker). Han arbeider stadig med biologi for kunsten, med en vedvarende interesse for verdensrommet og utenomjordisk intelligent liv.

Samarbeidspartnere